Her nå ullkjole homoseksuell menn

her nå ullkjole homoseksuell menn

Hun elsket som en jente. Hun var så guttete at det var jentete, så jentete at det var guttete, hun ga meg lyst til å streife verden om og risse våre navn i alle trær. For meg er dette ekstremt befriende å lese, som om vinduet blir åpnet i et varmt og uluftet rom.

Akkurat nå ser det ut til at mange — i hvert fall mange som ytrer seg offentlig — vil avvise alle slags tanker om at måten vi opplever verden på er språklig fundert, og hevde langt enklere sannheter, som at det finnes menn med mannskropper og kvinner med kvinnekropper og ferdig med det, og at de biologiske forskjellene er avgjørende og udiskutable. Og sånn kan det sikkert oppleves, men ikke for meg. For meg er det konkret og kroppslig akutt at kjønn er noe langt mer sammensatt enn motsetningen mellom kvinnelig og mannlig.

Og dette er lett å si, men ikke alltid så lett å leve med. Allerede før jeg begynte på skolen var jeg ubekvem med å skulle være «en gutt», og jeg er fortsatt ubekvem med å være «en mann», og det ble tidlig avgjørende for meg at de enkle motsetningene måtte kunne skrus sammen på nytt, slik at det for eksempel skulle gå an å være varsom som en gutt eller uvøren som en jente.

Og da jeg begynte å skrive, var det dette jeg skrev om, som om skrivingen var det eneste stedet der det gikk an å gjøre seg fri fra forhåndsfortolkede forestillinger om hva kjønn er.

Da jeg var tjueto år ville jeg skrive frem en annen måte å være mann på. Det føltes nødvendig, jeg mente at det fantes et større emosjonelt register og en dypere innlevelse og en rikere intimitet hos menn enn det som viste seg i dagligspråk. Altså måtte det et nytt språk til, mer intimt, sensualisert.

Den første boka jeg skrev handlet om et vennskap mellom to unge gutter, jeg ville utforske mulighetene for at et sånt vennskap kunne være minst like intenst og symbiotisk som det var vanlig å si at vennskap mellom jenter var.

Resultatet ble en slags kortprosasamling eller en fragmentarisk roman med tittelen Mørkets munn — den skulle handle om sånt som ikke er lett å gi språk til, og som hviler i mørke, selv når det blir utsagt.

Da den boka kom ut, i , ble den av enkelte lest som en historie om homofil kjærlighet, og det gjorde meg forsåvidt ingenting, selv om jeg ble litt overrasket, siden det var noe annet jeg var ute etter.

Det er helt umulig for meg å se på den boka igjen nå, og den kan gjerne få ligge i fred for min del. Men tjue år senere satt jeg igjen og skrev på en roman om kjønn, hvor utgangspunktet var en følelse av at det å være mann, i hvert fall for meg, er noe helt annet enn det jeg hadde språk for. Jeg har levd med denne følelsen alltid, nesten, men nå syntes jeg at jeg visste mer enn før, og at jeg litterært sett kunne klare mer enn før.

Historien jeg skrev handlet om en mann og en kvinne, de var gift med hverandre, og på et tidspunkt opplever mannen i forholdet at hans sjalusi forvandles til det motsatte, til et ønske om å se kjæresten være sammen med en annen. De møter en mann, og det oppstår en trekanthistorie som er helt konkret, kroppslig: Jeg satset på at denne situasjonen skulle være ekstrem nok og tydelig nok til å gjøre noe annet synlig i beskrivelsen av kjærlighet, av seksualitet, og av måter å være mann eller kvinne på, enn det jeg hadde sett før.

Samtidig vil han antakelig nærme seg den samme følelsen av eiendomsrett fra motsatt side, som en slags voyeur, kanskje, en som vil se på, og som dermed iscenesetter og manipulerer andres handlinger og følelser?

Seksualitet utfolder seg i historiske, samfunnsmessige rom. Romanens handling begynte i og sluttet i , det er den perioden jeg har vært voksen i, men også den perioden da privatiseringen av det offentlige begynte, da New Public Management ble en tilsynelatende selvforklarende måte å tenke rundt organiseringen av velferdsstaten på.

Det måtte altså handle om privatisering langt inn i kroppenes innerste liv. Å skrive den romanen var som å skulle debutere på nytt, og samtidig hadde jeg under skrivingen en forundret følelse av at det ikke hadde skjedd stort med forståelsen av kjønn i løpet av disse tjue årene. Romanen fikk tittelen Tjuendedagen, og dette skal ikke handle om den, jeg skal bare nevne at den inneholder en fortelling til, og at de to fortellingene møtes på en måte som ikke går helt opp.

Den andre fortellingen i romanen handler blant annet om mine forutsetninger — en mann som ikke vil kalle seg mann — for å skrive om kjønn. Romanen trengte en forteller, og fortelleren måtte være kvinne, og jeg kalte henne Liv Larsen. Hennes historie begynner med at hun drar til Bergen for å studere, i Akkurat det gjorde jeg også.

Ut over det visste jeg ikke hva det var med henne, annet enn at hun i hvert fall ikke skulle være mann. Men Liv Larsen er ambivalent og ubekvem i forhold til konvensjonelle kvinnelige attityder også. Hun liker ikke jenter som børster håret på hverandre, hun misliker de utpreget kvinnelige måtene å kle seg på, føre seg på, selge seg på.

Å realisere seg selv betyr bare å selge seg billig, sier hun. Og samtidig blir hun tiltrukket av det hun misliker, hun forelsker seg i sånne jenter som hun selv ikke har lyst til å ligne på. Det merkelige var at da jeg satt og skrev som om jeg var Liv Larsen, virket det som om jeg skrev om meg selv. Jeg hadde bodd sju år i Bergen, der jeg blant annet studerte sosiologi.

Akkurat det gjorde Liv Larsen også, men det var ikke avgjørende, det avgjørende var at hennes erfaringer var mine erfaringer, selv når jeg fant dem opp, at hennes livsfølelse var min livsfølelse, slik jeg ikke hadde klart å skrive om den før. For romanen var det ikke avgjørende at det jeg skrev var mine egne erfaringer, i hvert fall ikke på noen annen måte enn at det ga meg en stemme jeg trodde på, lenge nok til at jeg klarte å gjennomføre skrivingen.

For de som leser romanen er det helt uvesentlig om Liv Larsen er meg eller omvendt. Men det var selvfølgelig ikke uvesentlig for meg selv. Og etter hvert slo det meg at det var helt avgjørende for min identifisering med jeg-personen, og for skrivingen, at hun ikke var mann.

Blant annet fordi det er enda vanskeligere å skrive frem en ambivalent, skeiv mannlighet enn å skrive frem en alternativ, skeiv kvinnelighet. Forståelsen av hva kvinnelighet kan være, har snudd seg, den har vært i bevegelse gjennom de siste to hundre årene, minst, mens det som ikke blir sett på som kvinnelig og som altså må være mannlig? Er det ikke sånn? Prøv bare å lese den vakre kjærlighetserklæringen fra Ali Smiths roman om igjen, og se hva som skjer om vi snur på den, hvis vi leser den som en beskrivelse av en mann: Plutselig virker motsetningen langt mindre produktiv, langt mer velkjent.

Det som viser seg er ikke lenger en sammensatt og levende kropp, men en slags transseksuell dragartist. Han gikk selvsikkert som en jente. Han rødmet som en gutt. Han var tøff som en jente. Han var varsom som en gutt. Han var velvoksen som en jente. Han var yndig som en gutt. Han var modig og kjekk og uvøren som en jente. Han var søt og spedlemmet og vever som en gutt. Han tiltrakk seg gutter som en jente. Han tiltrakk seg jenter som en gutt.

Han elsket som en gutt. Han elsket som en jente. Han var så guttete at det var jentete, så jentete at det var guttete, han ga meg lyst til å streife verden om og risse våre navn i alle trær. Det skjedde noe helt annet da jeg leste om en guttete jente, syntes jeg, det yndige ble uvørent på en langt mer spenstig måte da.

Motsetningene virket umiddelbart mer produktive når det var snakk om en guttete jente. Men en jentete gutt, det vet vi jo hva er, eller hva? Fjoller har vi sett før, liksom. Er det sånn — har det blitt sånn?

Svært mye av det vi kaller mannlige egenskaper er jo ikke forbeholdt menn besluttsomhet, dristighet, kraft. Og de aller fleste menn har vel egenskaper som tilsynelatende ikke inngår i forståelsen av hva det mannlige er innlevelse, hengivenhet, omsorg. Selv de som virkelig mener at en mann er eller skal være besluttsom, for eksempel, kan uten problemer mene at menn generelt sett er konfliktsky i forhold til kjærestene sine. Som om disse to egenskapene hører sammen, som to sider av samme mynt: Er det derfor jeg opplever et nesten klaustrofobisk ubehag ved å presentere meg selv som mann, fordi selve betegnelsen virker reduserende og forenklende i forhold til hvem jeg er?

Da mener jeg ikke at jeg er det ene eller det andre uavhengig av hvem jeg omgås eller hva jeg holder på med, for det er jo nettopp der det ligger: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk.

Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Jeg begynte i første klasse i Skolen vår var splitter ny året før, brunbeiset og lav og med flatt tak lå den i terrenget som en arkitekts drøm. Den var en arkitekts drøm, hvert klasserom hadde sin egen inngang fra skolegården, en liten trapp med to eller tre trinn, og før vi ble sluppet inn i klasserommet om morgenen kastet vi skolesekkene fra oss ved trappa.

Sekkene lå der i en haug og ventet til vi kunne plukke dem opp igjen og ta dem på ryggen og gå inn til pultene og arkene og blyantene og bøkene og lyset. Det var selvfølgelig to hauger: De fleste guttene hadde blå sekker, og de aller fleste jentene hadde røde, men noen av jentene hadde brune skinnsekker, og noen av guttene hadde antakelig grønne, hvis jeg husker riktig.

Men jeg var mest opptatt av sekken til H, han var den eneste gutten som hadde brun sekk med frynser på lokket. Jeg hadde sekk av samme type, det var frynser på min også, men den var blå. Den brune sekken skilte seg ut, ikke mye, men akkurat nok til at jeg ikke ville tørre å gå med den. Men det gjorde altså H.

Han hadde brunt hår med litt krøller i, dessuten gikk han ofte med brune kordfløyelsbukser på seg og en strikkejakke som var brun og hvit, og brune sko. Alt sammen vitnet om noe moren hans hadde tenkt ut, tror jeg, et vakkert bilde av en vakker gutt. Men det kledde ham, og han bar de litt for fine klærne sine med en avspent verdighet, akkurat som den brune skolesekken. Hver dag de første ukene etter at vi begynte på skolen skjedde det samme: H kom inn i skolegården, hivde fra seg sekken i guttehaugen på høyre side.

Like etter kom et par av de andre guttene, løftet opp sekken hans og slengte den over i den venstre haugen, der de røde og brune sekkene til jentene lå.

H gikk og hentet sekken sin og la den tilbake i guttehaugen. Like etter ble sekken hans slengt over til jentehaugen på nytt. Jentenes sekker lå forresten litt mer ryddig stablet enn guttenes. Jentene slengte ikke sekkene sine på bakken slik vi gjorde, de satte dem pent ned, stablet dem inntil hverandre, mens vi slengte fra oss sekkene som om vi egentlig ikke ville ha dem. Jeg gjorde også det, og det prøvde vel H også, antakelig, men sekken hans fikk likevel ikke ligge sammen med våre.

Den brune sekken med frynsene skilte seg ut, den var litt for forseggjort og pen, akkurat som klærne til H, og dermed ble den kanskje for feminin. I hvert fall var den for fin til å ligge sammen med våre sekker, de blå guttesekkene som bare skulle slenges på bakken som om de ikke var verdt noe.

Som om det var feminint å bry seg om hvordan tingene dine så ut, og som om det feminine var avstengt for oss, vi hadde ikke adgang dit, og kanskje var det dette H hevet seg så høyt over. Eller var det fordi han var så pen?

Jeg syntes i hvert fall det. Og blant annet derfor gikk jeg og hentet sekken hans og la den tilbake i guttehaugen, der min sekk lå. Jeg løftet opp sekken hans og bar den tilbake, og jeg husker følelsen av å se sekken hans ligge i den haugen igjen, i nærheten av min egen.

Jeg tok ikke sjansen på å legge den oppå eller ved siden av sekken min, selv om det var det jeg helst ville, jeg la den bare tilfeldig et annet sted i haugen. Like etter kom en av de andre og slengte sekken hans over til jentene igjen.

Men jeg ga meg ikke. Selv lenge etter at H hadde sluttet å bry seg om det, ble det min oppgave å redde sekken hans tilbake til guttenes side. Jeg ble mer og mer rasende for hver gang, og jeg ga meg aldri, jeg rev sekken hans til meg og løp hikstende tilbake med den til vår side, der en av de andre sto og ventet på å ta den opp og slenge den vekk igjen.

De ble oppmuntret av at jeg hisset meg opp, selvfølgelig, de hadde det enda mer moro på grunn av meg. Men jeg klarte ikke å gi meg, jeg var på gråten, og det var pinlig, alt sammen.

Jeg kjempet for en tapt sak, jeg kom aldri til å vinne, og ritualet utspilte seg hver morgen i flere uker, uten at jeg forsto hva vi holdt på med, hva dette betydde. For hva betydde det? Hvorfor ble dette så mye viktigere for meg enn for H?

Hvorfor var jeg så redd for å se sekken hans sammen jentenes sekker? På en eller annen måte var jeg forelsket i H, det skjønte jeg selv, og det var litt av grunnen til at jeg ville beskytte ham. Jeg ble en selvutnevnt ridder for ham, og jeg kom til å tenke på meg selv som det, langt ut i andre klasse, da han byttet skole og vi mistet kontakten med hverandre. Men det var noe annet også, som kanskje var viktigere: Det var uutholdelig for meg å se sekken hans ligge sammen med jentenes sekker.

Han var gutt, og da skulle sekken hans ligge sammen med guttenes sekker. For hvordan skulle det ellers gå med oss? Hvordan skulle det ellers gå med meg? Dette hendte fire år før Gro Harlem Brundtland ble miljøvernminister, litt mer enn ti år før hun ble statsminister. Den brunbeisede skolen med det flate taket lå liksom organisk i terrenget, og rett utenfor skolegården var det skog.

Vi løp mellom trærne. En eller annen hadde gått seg bort, eller gjemt seg, og vi andre måtte lete. Guttene løp, jeg mener, de andre guttene løp. De løp mye fortere enn meg alle sammen, mens de ropte, vrælte, brakk av greiner fra trærne og slo etter hverandre med kjepper, kastet steiner. Jeg husker den harde, skingrende latteren overalt, den ekle lukten inne på guttedoen, og gjengen som alltid samlet seg der, de dyttet tilfeldige ofre opp i pisserenna og sparket i stykker skilleveggene mellom doene, og det var som om alt måtte ødelegges, og jeg skjønte aldri hvorfor.

Men jeg skjønte at hvis dette var å være gutt, så var ikke jeg en gutt. Senere, først mange år senere, gikk det opp for meg at det var flere enn jeg som opplevde det sånn.

Men det hører vel med til det kategoriske ved de kategoriene vi har for kjønn, at alt som ikke passer inn blir usynlig. Selv om jeg kunne fornemme tydelig alt det som ikke var guttete hos meg selv, var jeg likevel ikke i stand til å se det hos andre. Jeg hadde begynt å få langt hår, det vil si at håret mitt vokste så vidt over ørene, som en tyskerhjelm. Også på den måten så jeg ut som en vanlig gutt, som de andre, jeg ble ikke feminin av den grunn, det var jeg påpasselig med.

Men det hjalp ikke. Jeg løp ikke fort og jeg sloss ikke, og det gjør jeg fortsatt ikke, men nå er det ingen som prøver å sende meg ut i det heller, ingen sier hvorfor tar du ikke igjen, da, slik foreldrene mine og brødrene mine sa, de var vel redde for at det skulle være noe galt med meg. Og det var jeg selv også. Mange av jentene hadde kort hår, det var ganske vanlig, og ingen påsto at de sluttet å være jenter av den grunn. Men de ble ikke sterkere eller friere av å gå med kort hår.

Halvparten av jentene hadde kort hår, den andre halvparten hadde langt hår, men ingen av dem var vel friere inni seg enn de andre, er jeg redd. Slik var det virkelige tallet, feminismens tiår, sett fra en høyde på cirka 1, 25 over bakken: Jenter var jenter, gutter var gutter, sekkene måtte ligge i hver sin haug og ingen lekte ustraffet med noen fra den andre siden. Førti år er gått. Jeg er voksen, jeg har barn som snart er voksne, og jeg har barn som er ganske små.

Den yngste datteren min er fire år, hun ligner ikke på meg. Hun liker å løpe fort, hun liker å slå rundt seg med en kjepp, hun liker å rope høyt og hun er nesten aldri redd for noe, ser det ut til. Hvis hun blir skremt er det mer naturlig for henne å skrike eller slå enn å stikke av. Jeg har bare sett henne gjemme seg én gang, da ei ku ville slikke på hånden hennes.

Men hvis et større barn prøver å ta fra henne det hun leker med, blir hun forbanna. Hun roper og slår og gir seg aldri, uansett hvor hard eller langvarig diskusjonen blir. Når hun sover i senga med en butt hånd under kinnet, eller når hun sitter ved bordet og tegner, i timevis, er det lett å se at hun er en fire år gammel jente.

Men når hun løper bortover gata og slår og roper til kameraten sin, er hun da en liten gutt? Nei, hun er den samme jenta hele tiden, det skjønner alle, men kategoriene er fortsatt så snevre at det virker naturlig å si at en jentunge er gutteaktig for å vise hvor sterk og fri hun er. Det er ikke like fristende å si at en guttunge er jenteaktig for å vise at han er forsiktig eller omsorgsfull.

En gutt som ligner ei jente — det er som en mangel, noe litt skrudd eller leit, noe som må aksepteres på en så diskret og upåtalt måte som mulig. Hun er fire år og har kort hår, det har hun bestemt selv. Men jeg lurer på om hun kommer til å forandre mening når hun begynner på skolen? Gå inn på en hvilken som helst skole og se etter jenter med kort hår. De finnes ikke lenger.

Om ei jente mellom tre og tretten år finner ut at hun vil gå med kort hår, slipper hun ikke unna kommentarer om at hun ligner en gutt, at hun ikke er feminin, og så videre.

Eller gå inn i en hvilken som helst butikk for barneklær, eller en lekebutikk, og du må velge mellom rosa eller lyseblått, nesten uansett hva du skal ha. Den kjønnsmessige todelingen har bare blitt dypere i de årene jeg har vært voksen, ungene mine lever under en enda sterkere kjønnsmessig apartheid enn jeg vokste inn i.

Sønnen til en venn av meg er også fire år gammel. Han har en tvillingsøster, og han synes at han ligner på søsteren sin, selvfølgelig. Han er ikke enig i at hun er jente og at han er gutt. Riktignok har han ikke samme slags tiss som søsteren sin, men det er jo bare et klassifikatorisk problem, og det har han løst ved å si at det finnes fire kjønn: Det finnes jenter med jentetiss og gutter med guttetiss, men det finnes også gutter med jentetiss og jenter med guttetiss.

Selv tilhører han den fjerde av disse kategoriene, han har guttetiss, men han er jente likevel. Det gir mening, i hvert fall for meg, jeg ville valgt akkurat det samme hvis jeg var tvunget til å velge mellom så få kategorier.

I fjor høst la jeg merke til en kritiker som siterte en setning skrevet av en mannlig norsk forfatter på min alder. Når jeg av og til går på lesbeklubber så trekker jeg ofte i drag. Ja, jeg kaller det drag, men kanskje det riktige ville være å kalle meg transvestitt? Jeg føler meg stor som et fjell og kåt som en jungel når jeg ikler meg mannsuttrykk, det er mye lettere å sjekke damer, og de faller som fluer. Men min skeivhet dreier seg ikke bare om sex, i mine kjærlighetsforhold er det også gjerne en tvist: Nå har jeg funnet en veldig utradisjonell mann som jeg tror jeg vil dele livet med: Bare av og til på fetisj-fester.

Derimot har han en kvinnelig identitet, og vurderte en stund om han skulle gå igjennom kjønnskorrigering. Han vil være underdanig i forholdet, vil jobbe deltid og stelle hjemme for meg. Jeg føler meg veldig mann sammen med ham, eller maskulin da. Egentlig vil jeg jo sprenge kjønnsbåsene, men likevel føles det så tilfredsstillende det forholdet vi har nå; på hytta er det jeg som hugger ved, han som rer sengene, jeg kjører bilen og han smører matpakke når vi skal på tur.

Det ligger en stor glede for oss i å snu på de tradisjonelle kjønnsrollene. Min skeivhet synes jo ikke så godt for dem som ikke kjenner meg. Jeg tenker at jeg sikkert kunne finne en kvinne å dele livet med, men hittil har jeg ikke hatt lengre kjærlighetsforhold til en kvinne, åpenheten for det er imidlertid der. Jeg føler meg veldig hjemme i de skeive miljøene: Har lyst til å si litt mer om det med strap-on; jeg har etter hvert møtt mange bidamer som nettopp ser strap-on som et symbol på biseksualitet både hos kvinner og menn: Kvinnen som vil penetrere, være den aktive, mannen.

Og bi mannen som vil penetreres, være den hengivne, i forholdet. Så selv med forhold til en mann, så føler jeg meg veldig bi med ham, eller egentlig homo.

Det veksler jo også, noen ganger er vi begge feminine, andre ganger er begge veldig maskuline. Siden slutten av tenårene har jeg hatt venninner som var lesber, og jeg har vanket på kvinnekvelder i begynnelsen av tjueåra. Der fant jeg alltid damer å tenne på, nemlig butchene. Men aller mest føler jeg meg hjemme i mannlige homsemiljøer, f. SLM i Stockholm som av og til lar kvinner og transmenn være med. Jeg har hatt en homofil elsker, hvor jeg var den eneste «dama» han har vært sammen med han var «bear» og jeg hans «cub» , og en annen bifil mannlige elsker som så meg som sin homse-elsker, ikke som elskerinne.

Vanskelig å forklare dette for folk, uten å fortelle masse om min seksuelle praksis. Jeg er en dame som liker å ha sex og forhold til menn som har sex med menn. Det er mange av oss der ute. Jeg ønsker å bli trodd på min skeivhet uten å måtte være åpen om alt dette, så derfor har jeg landet på å kalle meg bi. Være en åpen bifil. For få av dem der ute. Og så driver jeg og gløtter litt på trans-sløret mitt samtidig. Har prøvd å transe litt i mer offentlige sammenhenger, og det føles bra. Men først og fremst kaller jeg det drag-ing, jeg leker jo med maskuline stereotypier.

TS ESKORTE OSLO BEST SEX HOMO SITES

Her nå ullkjole homoseksuell menn Unge lesbiske og homofile kjenner seg annleis når dei bryt med dei vanlege . Same fenomenet er omtalt i ei undersøking av homoseksuelle menn og Kvinner fortel at dei likte best å leike med gutar, spele fotball og nekta å gå kledde i kjole. .. Her er tilsvarande tal for den generelle befolkninga 4 prosent for begge. Jeg kunne jo sagt «bi», at jeg tiltrekkes seksuelt av både kvinner og menn. Jeg er en maskulin person som tiltrekkes av menn, og i stor grad av homoseksuelle menn. Og jeg Selv om jeg oftest kler meg feminint, liker kjole og sminke, og er glad i både Jeg føler meg stor som et fjell og kåt som en jungel når jeg ikler meg. 8. okt Her er Nils Pickert ute med sønnen sin. Begge går i dameklær. på fem år liker å gå i kjole. I solidaritet tar faren på seg et skjørt når de går på tur. Noen ganger kan jeg bli litt lei, men jeg gjør det likevel. Da vi bodde i. Jeg kunne jo sagt «bi», at jeg tiltrekkes seksuelt av både kvinner og menn. Jeg er en maskulin person som tiltrekkes av menn, og i stor grad av homoseksuelle menn. Og jeg Selv om jeg oftest kler meg feminint, liker kjole og sminke, og er glad i både Jeg føler meg stor som et fjell og kåt som en jungel når jeg ikler meg. apr Men ser du at barnet ditt sliter og det virker som han/ hun trenger hjelp, er det lurt Det er først når det er et problem for tenåringen, at du bør tilnærme deg. Så klart kan smågutter gå i kjole! Her er de billigste forbrukslånene. feb Hjem / Reportasjer / Kultur / Når menn blir kvinner oppfattes alt dette som det samme kjønnsbegrepet her, i den thailandske termen phet.

Gratis annonser norge thai massasje ski homo

: Her nå ullkjole homoseksuell menn

Her nå ullkjole homoseksuell menn 743
Her nå ullkjole homoseksuell menn 202
HOMO TROMSO ESCORT NORGE CHAT 247
Her nå ullkjole homoseksuell menn How to find real escorts swingers homoseksuell stavanger
HOMOSEKSUELL NORSK ESKORTE SERVICE ESKORTE GUTT Amelia escort homoseksuell best escorts thailand